NY MEDISIN IGJEN!

Hvor skal jeg begynne? Det er nå 2 måneder siden sist jeg skrev noe på denne bloggen, og det har skjedd så mye i løpet av disse månedene. Jeg måtte faktisk lese mine siste innlegg for å huske hva som skjedde på den tiden. Innleggene handlet om at medisinen ikke fungerte lengre, og at jeg måtte slutte på den. Etter medisinslutt var jeg inne på sykehuset for en koloskopi, og deretter for å gjøre et lite "inngrep". I løpet av koloskopien var det ingen synlige tegn på betennelse, men biopsiene viste at det fortsatt var en del aktiv betennelse. Så nå har jeg startet på en ny medisin, denne gangen falt valget på Humira.


Bilder fra august, for lat til å ta nye. 

Humira er sprøyter/penner man setter på seg selv, og lista over mulige bivirkninger er lengre enn noen av de tidligere medisinene jeg har stått på. Hudkreft står faktisk som en vanlig bivirkning som rammer 1 av 10 personer. Skremmende! Likevel blir man i hvert fall ikke bedre av å bekymre seg for bivirkninger, så det har jeg bare parkert langt bak i hjernen. 13.april var jeg på sykehuset for å få satt min aller første dose. Kristian var med for å lære det, for jeg kommer nok aldri til å sette medisinen på meg selv. Selve injeksjonen var vond, men magekrampene som overmannet meg senere den dagen var så utrolig mye verre. De smertene kan sammenlignes med kniver som skjærer opp magen. Mest sannsynlig var dette en bivirkning, men ettersom smertene ga seg i løpet av de første dagene valgte jeg å ignorere det.

Min 2.dose ble satt nå på onsdag. Også denne gangen endte jeg opp med voldsomme smerter. I tillegg har formen min vært dårlig de siste dagene, med sterk hodepine fra morgen til kveld, feberfølelse og generelt lite energi. Kjedelig! Veldig dårlig tidspunkt med tanke på at eksamenstiden er i gang. Jeg prøver å fortelle meg selv at det faktisk er eksamenstiden som gjør meg dårlig, for stress og Crohns er en dårlig kombo. Smertene etter medisinen er forhåpentligvis bare at kroppen venner seg til de sterke stoffene, og at det roer seg etter noen flere doser. Jeg vil så veldig gjerne ha en medisin som funker nå!

Ellers har jeg masse gladnyheter! Kristian og jeg flytter sammen om 2 måneder. Vi har funnet en leilighet som er perfekt (vi skal leie, ikke kjøpe), det blir så bra. I tillegg er endelig sommerhalvåret i gang. Humøret mitt stiger for hver dag som går. Jeg elsker å se knoppene på trærne, de fine solnedgangene sent på kvelden, solstrålene som varmer, og at alle våkner fra "vinterdvalen". Livet smiler! Nå får kroppen min bare klare seg noen uker til, så er det sommerferie i Arendal. Jeg gleder meg!

- Solveig

SÅ LEI AV KROPPSPRESSET

Kroppspress, hvor kommer det fra? Hvem bestemmer hvordan vi skal se ut?


Her var jeg 17 år. Jeg var naturlig tynn, min 1.76m høye kropp veide under 50 kg, og jeg visste jo at det var altfor lite. Folk fortalte meg hver dag at jeg var altfor tynn, at jeg så ut som at jeg kunne knekke sammen. Uansett hvormye jeg spiste gikk jeg ikke opp i vekt. Alle kommentarene gjorde meg veldig opphengt i utseende, og jeg tenkte stadig oftere på blant annet silikon. Puppene mine stakk mindre ut enn ribbeina, og det var noe jeg virkelig hatet. Heldigvis sa mamma alltid at "Nei, det er ikke snakk om at du skal ha silikon, du skal heller være glad for at du er frisk og rask!". Hun hadde såå rett! I dag er jeg så glad for at jeg aldri la meg under kniven, for da hadde jeg kun gjort det pga alle andres kommentarer om kroppen min. Jeg er også veldig glad for at det ikke var så mye sosiale medier på den tiden, for som 17-åring og usikker hadde dette påvirket meg i en altfor stor grad.


6 år senere, akkurat samme høyde, men hele 20 kg tyngre. Etterhvert som jeg ble eldre ble jeg også tyngre. Jeg begynte med styrketrening, jobbet hardt for å oppnå en kropp som ikke skulle bli snakket om. Og hvis den skulle bli snakket om skulle det være positivt. Jeg ble mer og mer glad i kroppen min etterhvert som den ble sterkere. Nå hadde jeg kontrollen, og kommentarene om at jeg var for tynn begynte å avta. I takt med at vekten økte fikk jeg også større pupper. Nå skal det sies at jeg fortsatt jobber med meg selv for å være fornøyd med kroppen min. For jeg har endelig innsett en viktig ting; Trening, operasjoner eller gode kommentarer er ikke løsningen på problemene du har med kroppen din. Det meste sitter i hodet! Hver eneste dag forteller jeg meg selv at jeg er mer enn bra nok. Jeg legger alltid merke til alt det positive ved alle andre, så hvorfor skal jeg dra med selv ned? Ja, jeg har kanskje en valk, noen strekkmerker og noen cellulitter, men det gjør vel ingenting. Jeg er sunn, sterk, glad og frisk (hvis man ser bort i fra crohns). Kroppen min skal holde meg oppegående, den skal ikke sultes, overtrenes eller opereres for å bli som "motekroppen".

 

Kan vi ikke bare tenke litt mindre på hvordan alle andre ser ut? Kan vi ikke tenke helse fremfor utseende? La oss trene fordi det er gøy, ikke fordi sosiale medier sier at vi må ha veltrente og tynne kropper. Små pupper, brede hofter, stor nese, tjukke lår, hvorfor skal man henge seg opp i det? Vi er alle fine! Vi må smile mer, gi flere komplimenter, og vi må stoppe med å snakke oss selv ned hele tiden.

- Solveig

 

MEDISINFRI, MEN OPTIMISTISK?

Jeg har begynt på så mange blogginnlegg i det siste. Mange av innleggene er til og med ferdigskrevne, men det er noe i meg som ikke klarer å publisere de. Nok en gang er jeg inne i en periode der jeg trenger mye tid for meg selv. Jeg trenger tid til å tenke, til å få kontroll på tankekaoset. Enda en gang har jeg fått den nedslående beskjeden om at medisinen ikke fungerer. Jeg burde sikkert være lei meg, men jeg har gått og forberedt meg på den beskjeden i lengre tid. Nå vet jeg ikke helt hva jeg egentlig føler. Jeg vet at jeg er lei av sykehus, lei av medisiner og lei av en kropp som ikke funker som den skal. Likevel smiler jeg. Jeg må smile, for den dagen jeg slutter å smile har jeg mistet meg selv.

Foreldrene mine oppdro meg til å være optimistisk i alle situasjoner, og det er vel akkurat det jeg er. Jeg trives med å alltid se det beste i alle situasjoner, man kommer så mye lenger med et smil og godt humør. Et tydelig eksempel på dette er vel undersøkelsen jeg var på for 1 uke siden. Sykepleieren ville gjerne gi meg bedøvelse fordi hun visste at denne undersøkelsen kom til å bli smertefull for meg. Selv ser jeg på bedøvelse/smertestillende som et tegn på svakhet, så jeg nektet. Underveis i undersøkelsen ble det nødvendig med både pauser og kald klut i panna, men jeg kom meg gjennom det. I tillegg stod det tilslutt 7 leger/spesialister/sykepleiere inni rommet pga et funn de var usikre på, og også da lå jeg og smilte. Legene lo og skrøyt av meg fordi jeg tok alt med så godt humør. Hva skulle jeg ellers gjort? Grått? Vært sinna? I mitt hode funker det ikke sånn.

Selv om jeg er en optimist kjenner jeg at det er vanskelig å tro at jeg skal bli frisk. Det er over 2 år siden kroppen streiket, og i løpet av disse årene har jeg hatt ca 2 måneder med sykdomsfrie dager. Hver gang jeg har begynt på ny medisin har jeg ønsket så hardt at jeg skal få et normalt liv igjen, og hver gang har jeg blitt skuffet. Jeg er så lei av å tenke på medisiner og på sykehusbesøk, og jeg er så lei av å snakke om det. Etter stopp av Remsima har jeg gått uten noen form for medisiner. På en måte er dette en helt syk lettelse, for nå slipper jeg å tenke på blodprøver, bivirkninger og ulike doseringer. Men samtidig hater jeg det, for uten medisiner kan umulig sykdommen bli bedre.

I dag har jeg brukt store deler av dagen på å ligge i senga, men jeg prøver å se positivt på alt; Vi har vinterferie, så jeg går ikke glipp av noe på skolen. Jeg har god tid til å lese når jeg bare ligger hjemme. Ingen kan se at jeg er dårlig når jeg er alene hele dagen, jeg trenger ikke å bruke krefter på å "ta på maska". Tankene mine får flyte fritt, og jeg får tid til å snu alle tanker om til positive tanker. Det er også på dager som dette at jeg virkelig har lært meg å bli glad i å være alene. Jeg trives så godt i mitt eget selskap nå, og det er jeg så glad for. Crohns kan ødelegge mye for mange, men det skal ikke få ødelegge noe for meg.

- Solveig

 

TÅLER IKKE MEDISINEN

I går var jeg på sykehuset igjen for å få påfyll av medisinen jeg går på. De siste to ukene har formen blitt gradvis verre, så jeg gledet meg veldig til denne timen. Jeg håpet at medisinen skulle gi meg litt ekstra energi. Sånn ble det ikke! Jeg gikk inn for å ta en samtale med legen før veneflonen skulle bli satt inn, og han hadde dårlige nyheter. Kalprotektinprøven var oppe på 2000 igjen, den skal helst ligge på under 150. I tillegg til dette sliter jeg jo helt ekstremt med bivirkninger, så han valgte å ta meg av medisinen. Så nå får jeg ikke mer Remsima heller. Åh, er så lei av at ingen medisiner funker som de skal.


Bilde fra i sommer

Neste sykehusbesøk er om 1 uke, da er det tid for ny koloskopi for å se hvor mye og hvor betennelsen sitter. Jeg HATER denne undersøkelsen, men må man, så må man. Deretter skal legen finne en ny medisin som skal testes ut. Jeg håper det skjer fort, for nå er formen min dårlig. Aller helst vil jeg sove hele dagen. Satser på at jeg er heldig og finner noe som funker nå. Selv om det er kjipt å få beskjed om medisinbytte er jeg faktisk også litt lettet. Kanskje bivirkningene forsvinner nå, det hadde vært fantastisk. I tillegg er kalprotektinen et bevis på at jeg faktisk var veldig dårlig i desember, og at det ikke var "innbilning". Jeg føler nemlig at leger tror at sykdomsfølelse er innbilning hvis det ikke slår ut på testene. Det er kanskje latterlig å være lettet over å være syk, men nå blir jeg endelig hørt igjen.  

 

- Solveig

ANBEFALING AV TRENINGSTØY

Jeg elsker å kjøpe treningstøy! Det er så gøy med alle fargene, jeg blir i så utrolig godt humør av å ta på meg treningsklær i alle regnbuens farger. I går tok jeg en opprydning i treningstøyet, og jeg oppdaget da at jeg egentlig har mer enn nok. Likevel klarte jeg ikke la være å bestille hjem en ny tights som snart skal få være med meg på trening. Som nevnt tidligere er ikke formen min på topp, men alt kommer an på viljestyrke og prioriteringer. Vil jeg trene, så kommer jeg meg på trening.


Tights! Her er den klare favoritten Kari Traa, jeg har faktisk 3 av den samme modellen, bare i ulike farger. Tightsene fra Nike er også gode, men da helst til kondisjonstrening. Jeg trener for det meste styrke, og når det gjelder tights er det veldig viktig for meg at de ikke sklir ned, og at de ikke er gjennomsiktige hvis man bøyer seg. Den nye tightsen jeg har bestilt er fra Aim'n, og jeg er veldig spent på om den kan sammenlignes med mine favoritter.


T-skjorter! Jeg liker egentlig best å trene i singlet, men på Impulse treningssenter er ikke det lov. Når det kommer til t-skjorter tenker jeg aller mest på at de skal være behagelige å gå med, men også at de skal sitte fint på. Ja, jeg liker å se ok ut på trening, haha. Her tror jeg faktisk favorittene er de tre øverst til høyre, fra H&M. Billige og gode, det blir jo ikke bedre enn det.


Sportsbh! Jeg har små pupper, og jeg trener styrke, så jeg trenger ikke dyre og veldig støttende bher. Den rosa i front er helt klart favoritten min. Litt tykt stoff, og den er billig.


Singlet! Her liker jeg aller best de med "innebygd" bh. De fra H&M er også her veldig gode, men Kari Traa er favorittene. Den gule og den oransje er brukt veldig mye, de sitter fint og er utrolig behagelige.


Gensere/jakker! Jeg må alltid ha en genser eller jakke på vei til og fra trening. På denne måten slipper jeg svettelukt på vanlige gensere/ytterjakker, og så er de jo veldig behagelige da. Som sagt, at klærne er gode er et veeeldig stort pluss. Her liker jeg egentlig alle typene.

 

Skal du først bruke litt penger på treningstøy vil jeg absolutt anbefale Kari Traa. Da får du behagelige og gode plagg som holder seg fine og som sitter bra på kroppen. Jeg er superfornøyd med alle klærne derfra, og kommer sikkert til å ha doblet mengden med treningstøy derfra om ett år. Jeg får aldri nok!



Har du et favorittmerke innen treningstøy?

- Solveig

 

DATA FULL AV VIRUS

Før jul skrev jeg i et innlegg at det ville bli hyppigere oppdateringer fordi jeg skulle få ny data til jul. Og ja, jeg fikk ny data, men på dag nummer 2 lastet jeg ned spotify. Dum som jeg er, klarte jeg å laste det ned fra en annen side enn spotify.com. Virusbeskyttelsen poppet opp, og jeg trykket tillat. Fikk ikke åpnet spotify etter nedlastningen, så jeg gjorde det samme et par ganger til. Da var viruset godt plassert i dataen min. Heldigvis kjøpte vi supportavtale og full forsikring sammen med dataen, så nå er den så god som ny igjen.


Bilder fra i høst

I kveld skulle jeg egentlig vært i bursdag, men de siste ukene har formen blitt dårligere og dårligere. Jeg er litt usikker på om kroppen svikter på grunn av en svak forkjølelse eller om det er fordi neste dose med medisinen nærmer seg. Uansett hva det skyldes tilbringer jeg helgen i sofakroken sammen med Kristian. Jeg klager absolutt ikke på det da, det er lite som slår sofachill med kjæresten.

Ha en fin lørdagskveld videre!

- Solveig

2015 - ÅRET MED KAMP MOT SYKDOM

Januar:

2014 ble avsluttet med sykdom, og mye av januar var også preget av Crohns. Måneden ble brukt på mye sofasliting, serier og chilleklær, men jeg var også på nyttårsbord med linjeforeningen. I tillegg fikk jeg min 3. dose av medisinen min (Remsima) i januar.



Februar:

I februar har jeg kun tatt 10 bilder, et tydelig tegn på at formen ikke var helt på topp. Likevel pushet jeg grensene mine nok til å dra ut på byen. Det var sikkert veldig dumt, men gjennom hele 2015 har jeg prøvd å dytte bort sykdommen ved å kjøre på litt mer en kroppen min er i stand til. Så store deler av februar var jeg også sengeliggende.

 

Mars

I mars begynte jeg å venne meg til tanken rundt å være syk, og sykehuset var allerede blitt en del av livet mitt. I tillegg så jeg lysere på ting fordi jeg endelig hadde fått time hos en ernæringsfysiolog. Jeg fikk ny medisin, og jeg hadde mye besøk av Kristian. Til tross for mange plager rundt sykdommen hadde jeg det ganske fint i mars.




April

Det var tid for påskeferie, og jeg nøt nesten 2 uker på hytta og hjemme. Årets første bad ble gjennomført, og Kristian kom på besøk. Resten av måneden gikk med til eksamenslesing, og jeg var faktisk redd for at jeg skulle stryke i alle fag pga alt fraværet mitt. Formen var fortsatt ganske dårlig, men jeg tvang meg på skolen for å lese hver dag. I april fikk jeg også endelig kontroll på hårtapet mitt. Jeg hadde allerede mistet omtrent halvparten av håret på hodet, og var en stund redd for at alt skulle falle av.




Mai

I mai skrev jeg mitt første skikkelige innlegg med tankene rundt sykdommen min, og det fikk veldig mye mer oppmerksomhet enn det jeg hadde sett for meg. Jeg ble også ferdig med alt av eksamener, selv om de kanskje ikke gikk så bra. Jeg presset meg til å orke noen treningsøkter, og jeg dro hjem til Arendal på sommerferie.




Juni

Sommerferien startet med kjærestetur til Kypros. Det var en veeeldig digg uke! Jeg hadde deretter ferie med kun sol og avslapning, og dette var første gangen jeg følte meg frisk på noen år. Jeg hadde ingen smerter, jeg hadde energi, jeg nøt livet. I slutten av juni hadde jeg en sykehusundersøkelse som viste at sykdommen var veldig mye bedre. Og ja, jeg feiret bursdagen. Dette var en veldig bra måned!





Juli
Her startet sommerjobbingen, og formen sank lineært med jobbingen. Bortsett fra dette var også juli en veldig bra måned. Jeg koste meg masse med venner og kjæreste, og lå ute i sommersolen så ofte som mulig.





August

Hele august var en solmåned for meg. Det er vel ikke noen nyhet for noen at jeg blir lykkelig av sol og varme, så i hele august smilte jeg fra øre til øre. På plass i Trondheim kom jo også sommervarmen, og de første skoleukene ble erstattet med lange dager på stranden med gode venner. Brunfargen kom også på plass, ingen tvil om det.




September, oktober og november
Disse tre månedene var egentlig ganske like, med mye skole, litt festing og generelt en ganske dårlig form. Legene sa at blodprøvene var fine, men at de ikke nødvendigvis sier noe om hvordan man føler seg. I tillegg var bivirkningene fra medisinen såpass ille at jeg våknet om nettene. Allergimedisiner ble løsningen på dette. I november ble all tid satt av til eksamenslesing, og jeg fikk presset inn en tur til Ålesund. Allerede her bestemte jeg meg også for å levere blankt på 1 av de 3 eksamenene. Jeg fant ut at dette var den eneste måten jeg kunne få ok karakterer i de to andre fagene.



Desember

Desember var en måned full av eksamenslesing og smerter. Jeg har pushet meg selv hele måneden, og samme dag som siste eksamen gikk turen hjem til Arendal. Allerede neste dag var det til for jobb, og siden den dagen har ting gått i ett. Venner, familie, feiringer og jobb. Hele tiden har kroppen min sagt nei, men hodet mitt og viljen min har sagt ja. Dette bidrar nok ikke til noen bedring i sykdommen, men akkurat i juleferien bryr jeg meg ikke om det. I tillegg er jeg så lei av leger som ikke tar meg på alvor, jeg er lei av bivirkninger og av smerter, av svimmelhet, kvalme og utmattelse. Hele 2015 har vært en kamp for å orke mer enn kroppen har sagt ja til. Jeg krysser alt av fingre og tær for at 2016  skal bli bedre.

 

Tilslutt vil jeg ønske alle et godt nytt år!

- Solveig

 

DE SISTE UKENE I BILDER

Okei, nå har det plutselig gått 3 uker siden forrige blogginnlegg. Tiden har gått såå fort, men samtidig føles det som en evighet siden jeg skrev her sist. Nå er eksamensstress over, og jeg hadde min nest siste jobbvakt i kveld. På julaften begynner min 2 uker lange ferie!

Starten av desember gikk med til sykdom, eksamenslesing og lange skoledager. Likevel kan jeg ikke klage, jeg møtte tross alt mine fine venner på skolen hver dag, våknet hver morgen til en kalendergave fra mamma (i år var gavene virkelig fine!), og jeg fikk besøk av min forrige roomie som hadde kjøpt med seg halve godteriutvalget på butikken.

Nest siste eksamen ble unnagjort, og jeg fikk endeligbesøk av Kristian igjen. Siden den dagen (13.desember) har dagene gått i ett. Han har fått seg jobb i Trondheim, så vi løp rundt på visninger for å finne en leilighet til ham og en kompis, jeg var på sykehuset for ny dose av medisinen, jeg måtte møte opp for å levere blankt på siste eksamen, og så var det på tide å pakke kofferten til hjemreise.

Onsdag kveld var jeg endelig hjemme i Arendal, og deretter har jeg jobbet torsdag, fredag, lørdag, søndag og mandag. Jeg har også rukket å ta en tur til frisøren. Alt dette går selvfølgelig litt utover sykdommen min, men det kan jeg heller komme tilbake til i et eget innlegg senere. Og ja, jeg ble forresten også medlem av Leger uten grenser den ene dagen. Jeg klarer aldri å si nei til sånt! Skulle så gjerne hatt litt mer penger, sånn at jeg faktisk hadde hatt råd til å være medlem.

Ellers skal jeg til byen med pappa for å velge ut julegaven min i morgen. Øverst på ønskelista står en ny data, så jeg satser på litt hyppigere oppdateringer her når den er på plass.

- Solveig

ZOMBIE GLEDER SEG TIL FERIE

I dag våknet jeg tidlig fordi jeg gledet meg så mye til å åpne første kalendergave. Jeg er fortsatt litt som en unge når det kommer til sånne ting. Satte meg i sofaen for å åpne gaven, i år har jeg nemlig plassert kalenderen i stua for å måtte stå opp til den. Var visst litt trøtt, for deretter ble jeg sittende der og stirre tomt ut i lufta i sikkert 20 minutter. Deretter ble jeg sittende i nye 20 minutter foran klesskapet. Jeg var uvel og svimmel, så jeg la meg på sengen for å puste litt. Det neste som skjer er at jeg ser på klokken; 16.00. Oi, jeg var visst veldig utslitt. Kvelden skal brukes på litt lesing, men mest avslapning, jeg må bare høre på kroppen min i dag. Orker ikke finne frem kameraet i dag, så slenger med litt bilder fra juleferien i fjor. Åh, som jeg gleder meg til å komme hjem!

Når begynner din juleferie i år?

- Solveig

SLITEN ELLER DUM?

Bare 2,5 uker til juleferie. Nå i eksamensperioden er det ikke noe som heter ukedager, og dermed ikke noe helg heller, så jeg er på skolen i dag. Akkurat nå føles hodet mitt helt tomt, jeg begynte nemlig å lese på et nytt fag i dag. De første lesedagene på nye fag er så fæle, jeg føler meg alltid så dum da. Ser mer på løsningsforslag enn hva jeg faktisk klarer på egenhånd.

Ellers er fortsatt formen min dårlig. Linjeforeningen vår arrangerte julekos med gløgg og pepperkaker tidligere i dag, og jeg klarte ikke engang å spise én pepperkake. Jeg krysser bare fingrene for at det er stress som gjør meg dårlig, og at formen min plutselig blir superbra når ferien starter.

Dette ble et ekstremt kjedelig innlegg, men jeg måtte bare komme med et lite livstegn.

Flere som kjenner på eksamensstresset?

- Solveig

BIL I GRØFTA; KJØR FORSIKTIG

I går hadde Kristian og jeg nettopp satt oss i bilen for å kjøre strekningen Ålesund-Trondheim da jeg fikk opp en beskjed på mobilen. Den var fra en god venninne som fortalte at hun hadde mistet kusinen sin i en trafikkulykke, og hun ba oss om å kjøre forsiktig. Grusomme nyheter! Jeg er en ekstrem pingle i trafikken, faktisk så ille at jeg ikke har turt å ta lappen enda, og denne beskjeden minsket ikke akkurat frykten. De første timene av turen gikk helt fint, men etter ferje nr2 hadde snøværet tatt seg skikkelig opp. Både sikten og føret var veldig dårlig, så alle bilene som hadde vært ombord på fergen sneglet seg fremover. Vi var bakerste bil.

 

Jeg satt på mobilen og hører "Åh, faen!" fra Kristian. Idet jeg ser opp er bilen foran oss allerede utenfor veibanen. Jeg ser med skrekk på at den fyker videre fremover, ned i grøfta og halvveis opp igjen mot veien. Samtidig er vi på vei ut av bilen, mobilen med nødnummeret er klart i hånden min i tilfelle det er nødvendig. Før vi rekker frem til bilen er føreren ute. Han er heldigvis uskadet og alene i bilen. 


Dette bildet er selvfølgelig tatt etter at alt var sjekket og fikset. 

Jeg har alltid vært redd for å være første bilen til en ulykke, men her gikk alt heldigvis veldig fint. Vi ble sittende i ingenmannsland i nesten to timer for å vente på tauebilen, det var ikke snakk om at sjåføren skulle stå ute alene i kulden og vente. I løpet av disse timene stoppet vel ca 50% av bilene som kjørte forbi, det er godt å se at såpass mange stopper selv om det står en bil der fra før. 

 

Det jeg egentlig vil frem til med dette innlegget er at alle må kjøre forsiktig. Spesielt nå som vinteren har kommet. Veiene er glatte! Det er altfor mange som opplever å miste noen de er glad i i trafikken. Denne gangen gikk det fint, men jeg håper aldri jeg må oppleve noe lignende igjen. Spesielt ikke med et verre utfall. Pass på hverandre, kjør forsiktig!

- Solveig

 

JULEGAVENE TIL VENNINNEN SOM HAR ALT

//annonse

Nå er det bare litt over en måned til jul, og jeg burde vel allerede være godt i gang med julegavehandelen. Dessverre er jeg en av de som alltid løper rundt i overfylte butikker de siste dagene før julaften mens stressnivået øker og svetten renner. I år har jeg helt andre planer! Jeg skal sitte plassert i godstolen med beina på bordet mens jeg klikker hjem årets julegaver. Halvparten av gavene i år skal til venninner som allerede har alt man kan ønske seg, og jeg har derfor som mål å finne noe de ikke allerede har. I tillegg vil jeg ikke bruke mer enn 200 kroner per gave. På Coolstuff.no har jeg nå plukket ut 8 ting som oppfyller disse kriteriene. 


1. Vinglassflaske. Jeg har minst en venninne som alltid klager over at vinglasset må fylles opp så ofte. Denne flaska løser det problemet, her kan nemlig hele flaska tømmes i glasset. Denne er perfekt for venninner med selvironi og humor, og eventuelt for de late venninnene som synes turen til kjøleskapet kan være litt vel lang når man er godt plassert i sofaen. 

2. Øsen Nessie. Jeg elsker denne! Den er så søt, og i tillegg digger jeg at den kan stå på egenhånd. Perfekt for late studenter (og alle andre late mennesker) som ønsker minst mulig jobb og gris. 

3. Poo Pourri. Jenter bæsjer ikke. Jo, vi gjør vel det, men med produkter som dette kan vi fortsette å late som om vi ikke gjør det. Alle jenter, og sikkert mange gutter, ville nok satt pris på å ha med denne i veska. Denne vil skjule all vondt lukt og heller etterlate en frisk duft. 

4. Wicked Wedge Strandmadrass. Du drar på stranden med venninnegjengen, og etter kort tid klager halvparten på vondt fordi underlaget er så flatt. Denne madrassen gjør at du kan se på noe annet enn himmelen mens du soler magen uten at du trenger å drasse med deg et lass med puter.


5. Flying Alarm Clock. En vekkerklokke som denne burde alle eie. Denne sender faktisk ut en propell når den ringer, og den slutter ikke å ringe før propellen er satt på plass igjen. Genialt!

6. Frossypack - matboks med kjøleelement. Lange dager på lesesalen = tørre brødskiver med svett gulost. Denne matboksen inneholder et kjøleelement som holder maten kald og god i opptil 7 timer. Kanskje dette blir en julegave til meg selv?

7. Blackberry Spa Massageroller. Å massere kjæresten/venner er slitsomt, men denne burde gjøre massasje til en lek. 

8. Rengjøringstøfler. Disse er også veldig gøye, jeg tror faktisk at gulvvask kunne blitt morsomt med disse. Vaskeutstyr er kanskje ikke den vanligste julegaven, men jeg tror dette er noe venninnene mine hadde ledd godt av. 

 

På denne nettsiden finnes alt man skulle trenge og mer enn det, jeg har funnet så utrolig mye jeg selv har lyst til å bestille hjem. Jeg kan jo også nevne at det er fri frakt dersom man bestiller for over 499kr, og at siste bestillingsdag for å være sikker på å få varene innen julaften er 17.desember. Kos dere med shoppingen, det skal i hvert fall jeg. 

Hva likte du best?

- Solveig

TUR TIL ÅLESUND

De siste fire ukene har jeg kun sett Kristian i to døgn, det er altfor lite. Så nå er jeg på plass på Trondheim lufthavn, klar for en skikkelig langhelg i Ålesund med min fine kjæreste.

Jeg sitter som regel ved gaten minst 1 time før boarding, og idag er intet unntak. Boller, vann og en ny bok er kjøpt inn, så nå koser jeg meg.

Ellers vil jeg bare ønske dere alle en fin dag!

- Solveig

MÅ MAN, SÅ MÅ MAN

I dag kom jeg meg endelig på skolen! Jeg har bare sittet hjemme og lest de siste ukene, så det var godt å se folk igjen. Orket ikke å være der i mer enn 6 timer, men jeg er likevel veldig fornøyd med dagens innsats. Nå kjenner jeg på kroppen at det snart er leggetid, jeg lå nemlig våken halve natta. I går kveld sovnet jeg med en gang jeg la hodet på puta, men våknet igjen 02.30. Jeg var lys våken, det var ikke mulig å sovne igjen. Det tok nærmere 4 timer før jeg sovnet, jeg skjønner ikke det. Kanskje kroppen min er så stressa pga eksamen at den nekter å sove? Er det i det hele tatt mulig? Haha.

Jeg håper forresten ikke at dere ser på sykdomsinnleggene mine som klaging. Alle tilbakemeldingene på de innleggene er positive, men jeg er likevel redd for å virke klagende og negativ. Det er absolutt ikke meningen, alt jeg vil med de innleggene er å få frem hvordan det faktisk er å leve med crohns. Veldig få snakker om disse usynlige sykdommene, og jeg er lei av at folk tror det kan sammenlignes med litt magevondt. Etter min 6 timer lange skoledag har jeg ligget strak ut i senga med magesmerter (type sandpapir i åpent kjøttsår-smerter), null energi, hodepine og feberfølelse, det skal ikke mer til for å slite ut kroppen min. Men jeg klager ikke, jeg lærer meg virkelig å prioritere, sette pris på ting og ikke minst lærer jeg å kjenne meg selv. Jeg vil tørre å påstå at jeg har forandret meg utrolig mye i løpet av det siste året, blitt mer voksen og selvstendig. 

Nå skal jeg sette meg ned for å se på oppgaven som skal fremføres i morgen. Det er så latterlig, jeg drar på sykehuset for blodprøver, venefloner, MR, CT, koloskopi osv uten noe særlig redsel, men med en gang det er snakk om fremføring foran klassen - da friker jeg ut. Haha! Vi er den nest siste gruppa som skal fremføre, og jeg begynte faktisk å grine da jeg så det fordi jeg ble så stressa. Jaja, må vel bare kaste meg ut i det. Ting blir ikke bedre med mindre man utsetter seg selv for det, så satser jeg heller på at neste fremføring blir hakket lettere å takle. 

Ha en fin kveld videre!

- Solveig

SOKKEFIN


I dag har jeg virkelig lagt mye tanke i antrekket mitt, hehehe. Stod opp kjempesent og dro på meg mine mest behagelige klær. Disse sokkene må jo være tidenes styggeste, men de er såå gode og myke. Ellers beskriver vel bildene i dette innlegget hva jeg har gjort i dag. Jeg har slappet av, sett xfactor, spist masse usunt og tenkt på at jeg burde gjøre skolearbeid.


Her ser dere forresten også en av fordelene med små pupper. Jeg kan ha dataen plassert på brystet uten at den vipper noen vei, haha. 


Nå tenker jeg faktisk at jeg skal manne meg opp til å ta en liten time med skolelesing. Det er under 1 måned til første eksamen, så jeg tror det er på tide å komme skikkelig i gang med lesingen. Dere får ha en fin kveld videre!

- Solveig

 

<3 I natt ble jeg liggende våken til nærmere 5 for å oppdatere meg på alt som skjedde i Paris. Det er så grusomt, jeg kan ikke fatte at sånn ondskap finnes. Hvordan kan noen mennesker gjøre så grufulle handlinger? I hele dag har jeg gått rundt med klump i halsen og en vondt følelse i brystet. Tankene mine går til familie, venner og bekjente av ofrene <3

HVORDAN FØLES CROHNS SYKDOM?

"Hvordan har du det?" er et av de vanligste spørsmålene jeg får, og svaret mitt er nesten alltid det samme; Jeg har det veldig bra! På en måte har jeg jo det. Jeg har en fin familie jeg snart skal hjem til, jeg har verdens beste kjæreste, jeg har mange gode venner rundt meg, og jeg har alt jeg trenger av mat, dill og dall. Likevel har jeg det ikke så bra, for kroppen min svikter meg. Crohns eier meg fortsatt, jeg klarer ikke å ta tilbake makten. Jeg vet at det nesten er umulig å forstå at jeg er syk, for man ser det ikke, men nå skal jeg prøve å forklare hvordan livet mitt har vært de siste årene.

  • Aller først må du se for deg store, åpne kjøttsår. Det er vondt nok i seg selv. Så kan du se for deg at noen tar frem et sandpapir og gnikker det ned i såret ditt. Den smerten kan sammenlignes med smerten fra betennelsen i tarmene. 
  • Så kan du tenke på kvalmen du føler når du har omgangssyken. Fjern spyingen, og sitt igjen med kun kvalmen. Ikke så digg, nei?
  • I tillegg er du ombord på en båt. Det er hele tiden en del bølger, men av og til kommer det noen skikkelige kast som kan velte deg overende. Akkurat sånn føles den konstante svimmelheten, jeg kan ikke lengre balansere/gå ned en trapp uten å støtte meg/gå på en tredemølle uten å holde meg i noe osv.
  • Og så, det aller verste. Du ligger strak ut med høy feber. Kroppen nekter å bevege seg fordi den er så utslått. Bare det å komme seg ut av sengen er et ork, hodet er slitent, kroppen nekter å samarbeide. Sånn er kroppen min hver eneste dag, selv om jeg verken har feber eller influensa. Hver dag er en kamp for å stå opp. 

Utenom dette kommer alle filletingene som blant annet hårtap, ekstrem kløe, dårlig hukommelse og feber. 

Nå er eksamen rett rundt hjørnet, og jeg kjenner litt på maktesløsheten. Det er vanskelig å lære seg pensum når jeg ikke engang husker samtalen jeg hadde med bestevenninnen min i går. Kroppen min bruker så mye energi på å holde seg oppegående at den ikke fokuserer på alt som skjer rundt meg. Enda verre var fjoråret. Da var sykdommen mer aktiv, og nesten alt fra september2014-mai2015 er blurry. Det er flaut å ikke huske ting, jeg er jo 23 år, jeg burde huske alt. Sånn er det dessverre ikke for tiden. I dag kom det en ny innkallelse til sykehuset i posten, denne gangen til nevrologisk avdeling. Jeg gleder meg, for da vil de kanskje finne ut av svimmelheten jeg sliter så voldsomt med. Problemet er bare at jeg må vente til 1.februar pga lange ventelister. Åh, tålmodigheten settes nok en gang på prøve.

Jeg har et stort håp om at sykdommen plutselig trekker seg helt tilbake, og at jeg da vil få tilbake makten over kroppen min. Da vil forhåpentligvis også hukommelsen komme tilbake, for den savner jeg veeeeldig. Inntil videre må jeg bare kjempe på så godt jeg kan, og så håper jeg at det er godt nok. Nei, det MÅ faktisk være godt nok, for øyeblikket kan jeg ikke gjøre det bedre.

- Solveig

DRØMMER OM SOMMER

Akkurat nå sitter jeg og jobber med en øving som skal leveres neste uke, og jeg har virkelig ikke nok forståelse til å klare den. Enkelt forklart skal jeg dimensjonere en turbin og en generator. Lurer på om jeg heller skal ta kvelden og få noen til å hjelpe meg med det i morgen. Ellers har jeg sånn smått begynt å lese til de ulike eksamenene, men det er ikke lett å faktisk lese. Jeg er altfor flink til å gjøre alt annet, så i dag har jeg vasket klær, brettet klær, ryddet, tømt fryseren osv bare for å utsette det. Formen min er heller ikke så bra for tiden, så det gjør det ikke noe lettere. Men jeg kommer i mål, vil jo ha gode karakterer. I tillegg trøster jeg meg med at sommeren er mye nærmere etter eksamen, nå drømmer jeg meg tilbake til sommeren: 

Er det forresten ille at jeg gleder meg mer til sommer enn til jul? Ikke misforstå meg, jeg synes julen er veldig koselig, men ingenting slår varmen og lyset som sommeren bringer med seg. 

Jul eller sommer, hva liker du best?

- Solveig

LITT NYTT FRA BIKBOK

Jeg er egentlig blakk nå, men likevel klarer jeg å komme hjem med en ny kjole og topp fra Bikbok. Må slutte å ta med kortet på byturer, tror jeg. Gårsdagen var supereffektiv, med shopping, gaveinnkjøp, middag med Thea, avslapning, vors og så trening. Nå skal det sies at jeg kun dro på vors for å være sosial med jentene, så jeg drakk ikke. I tillegg satt jeg der i fullt treningstøy, haha. Dagen i dag har derimot bare gått med til å slappe av med serier, og jeg må vel snart spise frokost/lunsj/middag.


Skrev jo for en stund siden at jeg ikke trenger flere plagg med paljetter, men denne var så fin at jeg bare måtte ha den.


Denne toppen var så behagelig å gå med, den skal helt klart brukes på neste fest. Skal prøve å få tatt noen bedre bilder av den da. 

Hva synes du om innkjøpet?

- Solveig

 

FORSINKET HALLOWEENKOSTYME

Jeg har glemt å vise dere hvordan jeg endte opp med å gå kledd på halloween. Vi hadde fest her i leiligheten, så jeg glemte helt å ta ordentlige bilder av antrekket før gjestene kom. Mobilbilder får duge.

Det var utsolgt for gresskar, så vi kjørte vår egen stil med en ananas. Ble litt kult da? Ellers kan jeg love dere at dette kostymet er kjipt i dagene etter festen. Håret er enda ikke helt kvitt den svarte fargen, og jeg skrubbet kroppen som en gal både søndag og mandag. Verdt det, da!

Hva synes du?

- Solveig

TIDLIGERE KOSTYMER

Da jeg var liten var utkledning noe av det verste jeg visste. Jeg turte aldri å gjøre noe ordentlig ut av det, og jeg husker fortsatt at jeg følte meg såå barnslig når de andre jentene begynte å kle seg "horete". Med årene har utkledning vokst på meg, og nå elsker jeg det! Jo mer gjennomført, desto gøyere. I år skal jeg være avatar! Roomie og jeg + to andre jenter i bakgården her har invitert til halloweenfest, så vi får fullt hus. Gøy! Tenkte at jeg, som mange andre bloggere, skulle vise mine tidligere kostymer nå.

Starter med kostymene jeg har brukt etter jeg flyttet til Trondheim:

Og så litt tidligere kostymer som ikke var fullt så gjennomførte:


Lykketroll, haha!


Hahaha, styggeste kostymet noen gang!


Gjeteren med saueflokken


Ellers har  det også vært englekostyme, ballerina +++. Gøy!

Hva skal du være på halloween i år?

Hvilket kostyme likte du best?

- Solveig

HELT UTSLÅTT

I dag klarte jeg ikke å dra meg opp av sengen før kl 12, etter ca 11 timer søvn. Kroppen var utslitt, hodet verket, ansiktet var glovarmt og hendene var iskalde. Jeg er jo vant til å ikke føle meg frisk, så jeg hadde store planer om å komme meg på skolen uansett. Dyttet i meg ett knekkebrød før jeg innså at jeg burde legge meg igjen. Våknet 7 timer senere. Haha, det er sykt at det er mulig å sove så mye. 


Kvelden har jeg brukt på å spise grandis, se serier og å skype med Kristian. Og nå skal jeg snart sove igjen. Satser på en bedre dag i morgen! 

- Solveig

ALT SOM GLITRER

Jeg tror nesten alle vennene mine vet hvor glad jeg er i klær som glitrer. Paljetter er alltid det første jeg legger merke til når jeg er på shopping, og nå er jo virkelig paljettsesongen i gang i butikkene. Haha, det er helt latterlig hvor store problemer jeg har med å ikke kjøpe noe av det. Hvert år ender jeg opp med minst 2 paljettplagg, så jeg har jo fått en liten samling nå. På disse bildene har jeg kun tatt med plaggene som er totalt dekket av paljetter, tør ikke vise hvor mange plagg det ellers ville blitt. 


3 kjoler, 4 topper, 5 skjørt. Flere av tingene har jeg ikke brukt engang, så noe sier meg at jeg ikke trenger alt dette. Likevel kommer jeg til å kjøpe meg minst 1 kjole til i nærmeste fremtid. Kolleksjonen til Annette Haga på Nelly er jo altfor fin til å gå glipp av, så jeg har allerede plukket ut 2 kjoler jeg sikler etter. Innafor å kjøpe julegave til seg selv? Det er stor sannsynlighet for at jeg gjør det, uansett om det er greit eller ikke, haha. 



Flere som er litt over gjennomsnittet glad i glitrende klær? Håper det!

- Solveig

PÅ MED DAFFEKLÆR

Dager som dette er så utrolig deilige! Jeg tillot meg selv å sove lenge, dro på meg daffeklærne og inntok frokosten mens jeg så på serie. Planen for dagen er å få unnagjort litt småting som har blitt utsatt de siste ukene, gjøre en øving i det ene faget, og i tillegg håper jeg at jeg får tatt meg en tur på trening. Jeg krysser fingrene for at det ikke finnes noe kyssesyke i denne kroppen. Sykehuset har ikke kontaktet meg enda, så da kjører jeg på som vanlig frem til resultatet er klart. 



Hva er dine planer for dagen?

- Solveig

MR AV HODET

På mandag var jeg igjen på sykehuset for å få neste dose av medisinen min. Dette pleier vanligvis ikke å ta mer enn 2 timer, men denne gangen var det en del andre ting som også måtte fikses. Dagen før medisinen gis må man inn og ta blodprøver for å sjekke diverse greier, og da hadde jeg i tillegg bedt om å få sjekket kyssesyken. Ikke fordi jeg trodde jeg hadde det, men fordi jeg ville vite om jeg har hatt det. Jeg skulle nemlig henge litt med folk som har kyssesyken nå. Gastrolegen min var ikke på jobb (heldigvis), så jeg fikk en annen lege. Hun forklarte at CRPen var forhøyet, og at testen på kyssesyken hadde gitt utslag. For høyt utslag til at det ikke var noe, men for lavt utslag til å vise skikkelig sykdom. Så da var det bare å tappe noen glass til med blod for en ny sjekk. 



I tillegg ble jeg så lettet over å endelig få en lege som virkelig hørte på det jeg hadde å si. Jeg er utrolig plaget med svimmelhet, det er så ille at jeg ikke kan gå ned en trapp uten å holde meg i noe. Flere ganger har jeg veltet sidelengs inn i vegger osv, noe som er utrolig frustrerende. Denne legen testet diverse ting på meg, og hun bestemte seg for å henvise meg til nevrologisk avdeling da hun så hvor mye jeg svaiet med lukkede øyne. Deretter var det inn i rutinene med veneflon, forbehandling og medisin. 

Såå, tirsdag morgen våknet jeg av at sykehuset ringte meg. De ville si ifra at jeg hadde fått time til MR av hodet allerede neste dag, altså i dag. Haha, jeg ble litt satt ut, kan man si. Jeg visste ikke engang at jeg skulle ta MR, så nå er jeg veldig spent på resultatene, og om de i det hele tatt finner noe. Spennende! 

- Solveig

 

OKTOBERFEST - UKA15

Nå er UKA15 i full gang her i Trondheim. For de som ikke har hørt om det, kan dere lese om det HER. I år har jeg faktisk ikke kjøpt billetter til så mye, kun til Oktoberfest og Major Lazer+Matoma. Gøy! På mandag startet vi vorsingen til Oktoberfest allerede klokken 09.30, for dørene til arrangementet åpnet allerede klokken 13.00. Jeg hadde ikke så høye forventninger til denne dagen, for jeg tenkte at det ikke kunne være sååå gøy å sitte i et svært telt og drikke øl. Haha! Dagen og kvelden ble sååå mye bedre enn forventet, og jeg kom først hjem 14 timer etter at vorset startet. Litt bilder fra dagen/kvelden:


Det er nesten umulig å få tak i billetter til dette arrangementet, billettene er borte i løpet av sekunder etter at de blir sluppet. Heldigvis fikk Thea tak i 9 billetter, vi var blant de heldige i år. Det var så utrolig god stemning der, med allsang og dans. Dette vil jeg være med på under UKA17 også!

Nå venter Andrea og jeg på at middagen skal bli ferdig, og så går turen til innflytningsvors hos Marie og Elinor (de på bildet over her). Ser frem til en bra kveld!

Hva synes dere om bildene?

- Solveig

TRENINGSFREDAG

Endelig fredag! I dag står det kun trening på planen, såå deilig. Skulderen min er vond etter treningen forrige uke, så jeg kjører på med en ekstra beinøkt isteden. Jeg tror kanskje det er noe kronisk galt oppi skulderen min, for smertene der kommer tilbake med en gang jeg legger på litt ekstra vekter på en øvelse. Utrolig irriterende, har slitt med det i nesten 3 år nå. Men da vet jeg jo også hva som må til for å få den bra igjen, så fremover blir det kun rolige øvelser på overkropp.


Nå skal jeg en liten tur til byen med Ane for å se om jeg finner strømper til oktoberfestkostymet mitt. Vi snakkes!

Hva skal du i kveld?

- Solveig

JEG HAR FÅTT TILBAKE LIVET MITT

Det er så sykt å tenke på hvor mange år jeg innerst inne har sett på livet som slitsomt. De siste 6-7 årene har jeg blitt ertet fordi jeg har sovet så mye, og jeg har smilt det bort for å unngå og snakke om det. Sannheten er at jeg hver morgen har presset meg opp av sengen med et håp om å ikke kaste opp eller besvime, så sliten har jeg følt meg. Uansett hvor lenge jeg sov var det aldri lenge nok. Det verste av alt var at alle trodde at jeg bare var lat. Alle, inkludert meg selv. Det var faktisk en enorm lettelse å få en diagnose etter ca 6 år med utmattelse og trøtthet. 


Crohns er kanskje en kronisk sykdom, men akkurat nå ser jeg veldig lyst på å nå remisjon. Det er ikke lengre et ork å stå opp om morgenen, jeg har ikke noen problemer med å hoppe ut av sengen klokken 07.00. Ikke mer enn et normalt b-mennesker i det minste. Det føles så godt! Ja, jeg må kanskje sove et par timer midt på dagen for å fungere optimalt, men det er fortsatt såå mye bedre enn sånn jeg har levd de siste årene. Jeg er på skolen, jeg ligger faktisk foran frister for første gang på evigheter. I tillegg kommer jeg meg på trening, og jeg nyter det virkelig. I det siste har jeg også orket å være med venninner på kveldene, og bare det føles som en stor seier for meg. Jeg er så glad! Nå ser fremtiden lys ut! 


Ja, jeg har fortsatt en lang vei å gå. Kontrollert kosthold og medisiner er hverdagen min, men for første gang på lenge er selve livet hoveddelen av hverdagen min. Jeg føler meg som en vinner, jeg har endelig vunnet livet mitt tilbake! Resten av veien til remisjon skal gå så mye lettere enn tidligere. Jeg er klar!


Bilder fra sommeren 2015.

- Solveig

 

PÅ BEDRINGENS VEI!

Endelig kan jeg si at jeg føler at formen min er på vei oppover. Denne uken har jeg kommet meg på trening 4 ganger i tillegg til fullt skoleopplegg. Jeg er så stolt og glad! Nå håper jeg virkelig at bedringen på sykdommen fortsetter denne veien, og at jeg tilslutt blir like oppegående som alle andre på min alder. Ja, jeg er klar over at jeg kommer til å få dårlige dager, og at det fortsatt er en lang vei å gå, men jeg ser tydelige forbedringer. Det er ikke rart at kroppen bruker tid på å komme seg etter å ha vært ordentlig syk i sikkert 5 år. For de som ikke har lest bloggen min før, kan dere lese sykdomshistorien HER


I dag er det søndag, og det er tid for å sette nye mål for den kommende uken. Igjen skal jeg ha 4 treningsøkter og full skoleuke, og jeg håper at jeg også skal klare litt husarbeid etter skoletid. Det er så utrolig kjedelig å følge kroppens tempo, jeg vil jo aller helst bli frisk med en gang. Ellers har jeg endelig bestilt meg legetime for å sjekke meg for ulike allergier. Så, fra og med onsdag er det full stopp på alt av laktose- og melkeprodukter. Jeg kan faktisk si at jeg gleder meg! Etter timen hos ernæringsfysiologen begynte jeg å tenke over dette med laktose, og jeg ser en klar sammenheng. Rett etter inntak av laktose kommer en vill kvalme, og først noen timer senere kommer alle smertene. Formen vil nok stige en del hakk når jeg ikke "forgifter" meg selv med laktose lengre.


Nå er det bare et par uker til neste besøk hos ernæringsfysiologen, og jeg er sååå spent på hva det neste blir. Jeg vet at jeg burde kutte gluten, sukker og fett, men da trenger jeg hjelp til å få satt opp en ordentlig kostholdsplan. Nå som formen min er bedre er ikke matlaging så tiltak som det har pleid å være. Og når maten blir riktig for meg vil i tillegg formen blir enda bedre, og matlaging blir enda lettere. Åh, som jeg gleder meg! Dette ser ut til å bli en bra høst!

Ha en fin søndag!

- Solveig

 

BITCH ELLER SJENERT?

En av mine beste venninner her oppe i Trondheim har tidligere fortalt meg at hun trodde jeg var tidenes største bitch de første gangene hun møtte meg. Hun sa at hun til og med var litt redd for meg. I går hadde vi et lite tremannsvors før festen vi skulle på, og da begynte vi igjen å snakke om dette. Når jeg møter nye mennesker er jeg nemlig veldig sjenert, og jeg stiller meg da gjerne opp med armene i kors og unngår øyekontakt. I tillegg deltar jeg omtrent ikke i samtaler med folk jeg ikke kjenner. Det er ikke rart at jeg fremstår som overlegen og fæl. Siden jeg i tillegg har vært mye borte fra skolen og fra sosiale arrangementer har jeg ikke fått nok tid til å vise hvem jeg egentlig er. Fra nå av skal jeg jobbe som en gal for å komme meg ut av mitt sjenerte skall, jeg vil at folk skal bli kjent med den ordentlige Solveig, ikke "bitchen". 


På festen i går hadde jeg det så utrolig gøy. Jeg fikk snakket masse med folk jeg såvidt har hilst på tidligere, kjempekoselig. Alkoholinntaket for kvelden var ikke så stort, men jeg var så utrolig gira hele kvelden. Høy på livet eller noe! Festen varte til langt på natt, jeg elsker hjemmefester!



Nå skal jeg komme meg i seng sånn at jeg er klar for en dag med trening og lesing i morgen. Kanskje jeg til og med får slengt ut et lite innlegg her i morgen også. Vi får se!

Flere som kjenner seg igjen i bitch/sjenert-problemet? 

- Solveig

SYK, MEN GLAD

I går skrev jeg at jeg skulle på trening, og trening ble det. Kun 3 min fra leiligheten ligger Impulse, så jeg bestemte meg for å ta en prøvetime der. Jeg er jo allerede medlem på SiT, men fordi det tar 20 minutter å gå hver vei blir treningen plutselig litt mer tiltak. Etter prøvetimen på Impulse meldte jeg meg faktisk inn der også, så nå er jeg medlem begge steder helt frem til juni. Wops! Det er bra jeg får ekstrastipend hver måned, for å si det sånn. 

 

Siden gårsdagen var såpass bra var dagen i dag nesten dømt til å bli dårlig. Jeg kom meg ikke opp av sengen før 11, og formen min var elendig. Likevel fikk jeg dratt meg på forelesning, og jeg tok meg også en tur på Torget for litt nødvendige innkjøp. Planen for i kveld var egentlig å gå en lang tur, men kvalmen og svimmelheten gjør at jeg vurderer å bli liggende i sengen isteden. 1-0 til Crohns i kveld! 


Etter å ha hatt diagnosen min i over ett år vet jeg hva som skal til for å gjøre de dårlige dagene bedre. Digge klær, en god sofakrok og masse gøy på tv'en gjør at det ikke er så galt å være syk likevel. I tillegg hjelper det på humøret å vite at ingen kan se på meg at jeg er dårlig. Det er ikke så verst å være meg, nei! 


Hva gjør humøret ditt bedre når du er syk?

- Solveig

 

NY UKE, NYE MULIGHETER

I dag våknet jeg av meg selv klokken 05.30. Det har aldri skjedd før! Etter å ha ligget med lukkede øyne i 30 minutter uten å sovne igjen fant jeg ut at jeg like gjerne kunne stå opp. Nå har jeg nettopp kommet hjem etter 6 timer på skolen, og tenker meg en tur på trening. Dette er en ok+ dag med tanke på sykdommen, så jeg skal utnytte den så mye som mulig. Kanskje jeg til og med setter meg ned for å jobbe litt mer med skolearbeid senere i dag. Digg start på uka!

Denne uka er målet å gjennomføre 4 treningsøkter, og å komme meg i forelesninger/på skolen hver dag. Haha, det høres kanskje ikke så ille ut, men det er helt vill forbedring fra forrige uke da formen var på bunn.

Ha en fin mandag!

- Solveig

ETT ÅR I SORG

I dag er det nøyaktig ett år siden min kjæreste, nydeligste katt ble avlivet. Pia ble hele 16 år!

 

Hun ble født 06.05.1998. Ca 8 uker senere kom jeg hjem fra barnehagen og fant en liten pusekatt i gangen. Pia var bursdagsgaven min på 6årsdagen, og allerede fra første øyekast elsket jeg henne. Vi gikk aldri et sted uten hverandre; hun trøstet meg da jeg gråt, hun ble med meg på turer i skogen, og hun sov sammen med meg i sengen. Årene gikk, og jeg ble bare enda mer knyttet til henne. Hver gang vi dro på langturer gråt jeg fordi jeg måtte klare meg uten henne i et par uker, ingen forstod hvor sterkt båndet mellom oss egentlig var.





Hver eneste kveld løp du i forveien ned i sengen min. Jeg har aldri hørt en katt male så høyt som det du gjorde, jeg trengte ikke engang å klappe deg. Så lenge jeg var i nærheten var du overlykkelig. Hver eneste kveld kysset jeg deg godnatt mens jeg hvisket at jeg elsket deg. 


Studietiden i Trondheim startet, og jeg gråt i flere uker fordi jeg visste at jeg måtte klare meg uten deg i lang tid. Månedene ble telt ned, og det første jeg gjorde da jeg endelig kom hjem var å finne deg. Du var så glad, du løp i sirkler mellom beina mine, og jeg fikk ikke gå noe sted uten deg. Jeg var overlykkelig hver gang jeg kom hjem til deg! 


Siste morgenen min med deg husker jeg altfor godt. Som vanlig våknet jeg med deg på brystet, og jeg husker panikken da jeg kjente en liten klump under huden din. Fikk sagt i fra til mamma og pappa, men tenkte vel ikke over at det kunne være noe altfor alvorlig. Som vanlig kysset jeg deg på hodet og sa "Jeg elsker deg, vent på meg til jeg kommer hjem om noen måneder!". Så dro jeg med tårer i øynene. I løpet av de neste ukene dro mamma og pappa til dyrlegen, og endte opp med noen tabletter de måtte gi Pia. Jeg visste vel at ting ikke var helt som de skulle, men jeg nektet å innse det. Så dro jeg en uke til Rhodos. 10.09.2014 var jeg tilbake i leiligheten, strålende fornøyd etter en kjempefin tur der jeg i tillegg hadde møtt en fantastisk fyr. Sendte melding hjem om at jeg var tilbake i Trondheim, og i samme øyeblikk som mamma ringte meg skjønte jeg at det var noe galt. Pia var død! 


De fortalte meg at hun i løpet av den siste uken hadde blitt dårligere og dårligere, hun fikk ikke i seg mat eller drikke, og hun hadde fått flere klumper under huden. Alle disse dagene hadde hun ligget strak ut i sofaen på rommet mitt. Tilslutt hadde ikke mamma og pappa orket å se på smertene hennes lengre, og den 09.09.14 tok de henne med til dyrlegen. Jeg kollapset, verdenen min slik jeg kjente den var ødelagt. Hun var min lille baby, og jeg kom aldri til å se henne igjen. Det har ikke gått en eneste dag uten at jeg tenker på henne, og mens jeg skriver dette innlegget gråter jeg nesten like mye som jeg gjorde for nøyaktig ett år siden. 


I går lå jeg, som alle andre kvelder, og tenkte på henne. Det var da det slo meg; Hun ventet faktisk på meg! Hun lå i sofaen min og ventet på meg. Der følte hun seg trygg. Pia var alltid der for meg, men jeg sviktet henne da hun trengte meg aller mest. Jeg kommer aldri til å tilgi meg selv for at hun ikke fikk sovne inn i armene mine.


Dette er det aller siste bildet som ble tatt av henne, her ligger hun hos dyrlegen og venter på å få dø. Jeg vil så gjerne si at jeg ser trygghet og kanskje litt glede i øynene hennes, men sannheten er at jeg ser redsel og sorg. Hun vil alltid ha en stor plass i hjertet mitt, hun vil aldri glemmes!


Pia min <3  06.05.98-09.09.14  <3

- Solveig

BALL MED LINJEFORENINGEN

Nytt år, nytt kull, nytt opptak og nytt immatrikuleringsball. På fredag var det tid for opptak til linjeforeningen. Jeg stod ikke på noen post i år, men gikk isteden rundt og så på de ulike postene. Opptaket blir bare verre og verre for hvert år, jeg er så glad for at jeg kun så på i år. Lørdag kveld var vi klare for ball for å ta imot førsteklassingene på ordentlig vis. Kvelden var super, med masse venner, drikke og tull.

- Solveig

GULT ER KULT, ELLER?

I dag klarte jeg endelig å overtale meg selv til å ta i bruk min gule kåpe. Jeg er fortsatt ikke sikker på om jeg liker den, den er liksom så veldig gul. Føler meg litt som en påskekylling eller noe i den, haha. Hva synes dere?









I dag har jeg vært en flittig student, med både oppgavejobbing og forelesninger i boks. Og så, nå i kveld, bestemte jeg meg for å teste ut litt laktose igjen. Jeg stappet i meg litt sjokolade og et glass melk, men det var absolutt ikke verdt det. Smerter og kvalme på det nivået jeg har nå er noe jeg helst vil slippe unna. Så fra nå av må jeg nok bare innse at det ikke blir noe mer laktose, ja. Greit nok, på den måten blir jeg tvunget til å være sunnere!

- Solveig

VEKK MED LAKTOSE OG INN MED MEDISIN

For litt over en uke siden var jeg hos ernæringsfysiologen min for første gang. Etter å ha gjennomgått litt av plagene mine ble vi enige om at jeg skal kutte alt av melkeprodukter og laktose frem til neste gang jeg skal dit. Jeg elsker melk og sjokolade, men tenkte at jeg lett skulle klare å fullføre dette. Etter dag 1 innså jeg at det kom til å bli alt annet enn lett. Det er så utrolig mange produkter som inneholder melk, til og med en del typer potetgull. Haha, stakkars Kristian som var med meg de første dagene, jeg var så sur fordi jeg følte at alt som var godt inneholdt melk. 

Nå, etter 1 uke, har jeg innsett at det er mye godt som ikke inneholder melkeprodukter. Blant annet rekesmørbrødet på bildet over, det var helt fantastisk godt. Jeg sprakk litt i går da. Hele kvelden gikk fint, jeg hadde til og med kjøpt inn mitt eget potetgull uten melk. Dessverre går jeg rett forbi en kebabsjappe på vei hjem fra byen, og jeg var så utrolig sulten. Wops! Jaja, ny uke, nye muligheter, er det ikke det man sier?


På mandag var jeg igjen innom sykehuset for en ny blodprøve, og på tirsdag var det tid for en ny dose medisin. På grunn av en intens kløe som har startet etter at jeg begynte med Remsima (medisinen) er legen og sykepleierne veldig nøye før infusjonen. Jeg får forbehandling (medisiner for å hindre allergisk reaksjon), og denne gangen måtte jeg vente 30 minutter mellom forbehandlingen og medisinen. Da var det godt å stikke bort i kafeteriaen med Kristian. Det er så deilig å ha en som alltid stiller opp for meg!

 

Nå er jeg spent på hva som skjer fremover. Jeg håper virkelig at det hjelper å kutte melkeprodukter, for nå vil jeg bli bedre. Det er ikke kult å være den jenta som aldri orker å være med på noe. For å ta et eksempel; I sommer dro jeg til Dyreparken med Kristian - kjempegøy, men da kvelden kom var jeg så altfor utslitt. Jeg hadde feber, hodepine og følte meg helt elendig. Alt dette kun fordi jeg hadde vært aktiv i ca 6 timer den dagen, det er kjipt det. Likevel skal jeg ikke klage, jeg er jo i det minste oppegående i noen timer hver dag! Nei, jeg krysser fingrene for en bedring i formen min i løpet av høsten. 

- Solveig

PERFEKTE DAGER

Den siste uken har vært fantastisk, sol og varme hver eneste dag. Bildene snakker vel egentlig for seg.

Nå har jeg fått Kristian på besøk, vi skal nyte soldagene videre. Nå tror jeg ikke livet kan bli så mye bedre!

- Solveig

7 TIMER STEKING

Fri fra skolen = 7 lange timer i sola. I dag har vært vært en god gjeng fra klassen som har ligget og slikket sol absolutt hele dagen, så utrolig digg. Jeg har ikke telling på hvor mange ganger jeg har sagt "Dette er livet!" og "Såå fantastisk!" den siste uka. Ane sa i dag at jeg blir et helt annet menneske når det er sol, og det er faktisk sant. Jeg lever for sol og varme! Skal se om jeg kan få lagt ut litt mobilbilder fra dagen i dag, men inntil videre blir det bare bilder av en sminkeløs og svett Solveig. 









Har hele Norge like fint vær denne uka (og forrige)?

- Solveig

BRUN OG BLID

Jeg elsker været i Trondheim for tiden! Haha, tror jeg har snakket om været i nesten alle innleggene mine i det siste, men jeg blir så glad av sol. Det er fremdeles godt over 20 grader ute, deilig. Værvarselet for Trondheim viser stekende sol hver dag i hele neste uke, så mange av dagene skal bli brukt på å ligge rett ut med gode venner i parken. Ellers har jeg endelig fått ny kommode på rommet, nå var det virkelig ikke plass til noe mer klær i skapet. Kveldene her kunne jeg brukt på å være med ut med faddergruppene på linja, men til nå har jeg valgt å bli hjemme for å rydde og slappe av. På bildene under her ser dere at det fortsatt er veldig mye å rydde på. Til uka får jeg heller bli med på litt med fest og moro. 













Hva gjør dere i kveld? 

- Solveig

FINESTE SOMMERDAGEN

Siste dagen min i Arendal for sommeren (onsdag) var helt fantastisk. Endelig fikk vi skikkelig sommervær, det er så typisk at finværet kommer når man drar. Dagen ble tilbrakt på stranden med fine venninner.

Haha, på det siste bildet var jeg godt i gang med pakkingen, og jeg hadde innsett hvor svidd jeg var.

- Solveig

VEKK MED SLITTE TUPPER

Nå har jeg gått i flere måneder, kanskje et halvt år faktisk, og snakket om at jeg bør klippe de slitte tuppene mine. I går fant jeg plutselig ut at det var på tide å gjøre den tanken om til virkelighet. Jeg ba frisøren om å ta alt som var slitt, det gjorde absolutt ingenting om håret ble en del kortere. Resultatet ble såå bra, jeg hadde nesten glemt hvordan det føles å ha tykt og friskt hår. I tillegg er jeg så fornøyd med hvor lang etterveksten har blitt. Nå kan det vel egentlig ikke kalles ettervekst lengre engang. Digg! Skal faktisk sette opp "Tur til frisøren!" i avtaleboken min slik at jeg ser det om nøyaktig 6 måneder. 









I går kveld fikk jeg også fikset neglene mine. Jeg hadde ikke rørt neglefil eller neglelakk på mange, mange uker, så det trengtes virkelig. Nå går jeg ikke lengre rundt med halvlakkerte klør på hendene, det føles bra. Dette innlegget er forresten forhåndsskrevet, så akkurat nå ligger jeg godt plantet på stranden for å få sommerferiens siste solstråler og brunfarge. Mens jeg skrev den siste setningen innså jeg at det ble mye snakk om overflødige ting her. Rart hvor mye litt oppfriskning på hud, hår og negler kan gjøre med humøret, jeg tror faktisk det er viktig å unne seg å være litt overfladisk av og til. Haha. 

- Solveig

Les mer i arkivet » Mai 2016 » Februar 2016 » Januar 2016

solveigfjell

Jeg er en jente på 23 år. Kommer fra Arendal, men bor nå i Trondheim og studerer. Her skriver jeg om det som faller meg inn, men aller mest om hverdagen min og livet med crohns sykdom. Alle bildene på bloggen tilhører meg, misbruk vil bli politianmeldt.


Design av Ingvild Aasheim
hits